Landsmøtet i EL og IT Forbundet i mars 2015 vedtok med stort flertall at forbundet skal arbeide for å si opp EØS avtalen og erstatte den med mer ordinære handelsforbindelser med EU.

Underforstått; EØS avtalen er ikke en ordinær handelsforbindelse, eller handelsavtale om man vil. Den er svært mye mer, den er svært mye mer omfattende og den har helt andre og automatiske mekanismer for import av politikk.

Forsvarerne av avtalen bygger mye av argumentasjonen på behovet for markedsadgang. Uten EØS vil ikke norske bedrifter ha adgang til EUs indre marked. Handelen med dette markedet utgjør 60 – 80 % av vår totale handel med utlandet. Dermed vil jo et bortfall av avtalen være intet mindre enn en katastrofe for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser.

I Stortingsproposisjon nr 100 om EØS avtalen som Bruntlandregjeringen la frem i 1992 står det: «EØS avtalen skiller seg il liten grad fra den eksisterende frihandelsavtalen med EF når det gjelder markedsadgangen. Behovet for å fjerne fysiske handelshindringer er heller ikke noe grunnlag for å inngå en så omfattende avtale. Norsk eksportindustri har allerede i lang tid tilpasset seg de rådende krav og standarder på EF- markedet så vel som andre markeder.

Det som først og fremst kjennetegner EØS avtalen er at den vil innføre en liberalistisk økonomisk politikk i Norge, basert på EFs konkurranseregler.»

Tidligere handelsminister Hallvard Bakke skriver i Klassekampen13 april 2012: «Hvis Norge sier opp EØS avtalen, noe både EU og vi har adgang til med ett års varsel, ville det være naturlig å inngå forhandlinger om en revidert avtale. Fra ja-siden blir det hele tiden hevdet at det ville ikke EU være interessert i. EU har imidlertid inngått omtrent 200 handelsavtaler. Norge er EUs femte største handelspartner. Vi kjøper lang mer ferdigvarer fra EU enn vi selger…….At EU ikke skulle være interessert i en avtale med Norge dersom EØS falt bort, lyder ikke særlig sannsynlig. Men om det skulle være tilfelle, kan vi leve godt med det.»

Argumentene om markedsadgang og EØS avtalen som en forutsetning for handel med EU synes dårlig underbygget. Tvert imot, de minner om argumenter om industridød og bortfall av hundretusenvis av arbeidsplasser fra blant annet NHO ved folkeavstemmingen i 1994. Den gangen var det dersom folket skulle finne på å si nei til medlemskap.

Regjeringens egen Europautredning, NOU 2012:2 – Utenfor og innenfor, dokumenterer grundig at EØS avtalen har fått et omfang og en inngripen på politikkområder ingen så for seg når avtalen ble inngått. Om dette er bra eller dårlig avhenger selvfølgelig av hvordan man oppfatter den politikken som importeres gjennom EØS avtalen.

Arbeidslivet er ett av områdene som berøres i svært stor grad. EuroLO krevde følgende protokoll til Lisboatraktaten: «Ingen ting i traktatene, hverken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale fremskritt. I tilfelle konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.»

LO kongressen i 2013 vedtok enstemmig at norske tariffavtaler, arbeidslivslovgivning og ILO konvensjoner skal ha forrang foran EU rett og at en slik forrang må avklares mellom avtalens parter.»

Hverken euroLO eller norsk LO har fått noe gjennomslag for sine vedtak. Virkeligheten er stikk motsatt; EU retten trumfer både nasjonale og internasjonale regler. Professor i arbeidsrett, Stein Evju skriver i artikkelen «Kollektiv autonomi, « den nordiske modellen» og dens fremtid i 2010 følgende om EU domstolen og innvirkningen på arbeidslivsspørsmål: « Med den tilnærming EU- domstolen har bygget på, og den rettstilstanden domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.»

Når vi vil erstatte EØS-avtalen med mer ordinære handelsforbindelser  er det fordi vi sier nei til den politiske utviklingen avtalen binder oss til. Den liberalistiske økonomiske politikken som EØS-avtalen skulle innføre har påført land etter land i Europa ubotelig skade og kastet millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og fattigdom. 

Angrepene på og undergravingen av de kollektivarbeidsrettslige ordningene har endret maktforholdene mellom arbeid og kapital gjennom en dramatiske svekkelse av fagbevegelsen.

For fagbevegelsen er det viktig å lete etter veier for å drive samfunnsutviklingen i en annen retning. Da er det lurt å riste av seg tvangstrøyer som binder oss til en politikk for større ulikheter og dramatisk maktforskyvning.

Så vil vi nok fortsette å handle med våre naboer, enten det er på grunnlag av frihandelsavtalen fra 1972, en ny handelsavtale eller gjeldende WTO regelverk.