Høyre ønsker å privatisere Statkraft. Salgsplanen går løs verdier som er bygd opp over generasjoner. Den betyr nedslag i et selskap som vil skape store verdier for framtidige generasjoner, forutsatt at det forvaltes godt og går i arv. Høyres plan truer begge forutsetningene. 

Salget er en dårlig valgkampsak for Høyre. Det statlige eierskapet av Statkraft er en suksess for samfunnet og selskapet, som har blitt ett av Europas største innen fornybar energi. Folket vil eie arvesølvet. Derfor kamufleres forslaget ved å kalle det delprivatisering selskapets utenlandsvirksomhet. I praksis må det bety oppsplitting av selskapet, om Høyres forslag skal henge på greip.

Det er kanskje den verst tenkelig modellen av alle. For det første så er ikke utenlandsdelen til Statkraft stor nok til å stå støtt på egne ben. Den trenger den nasjonale kompetansen i ryggen for å lykkes ute. For det andre så gir utenlandsvirksomheten ny kunnskap som er viktig for å drifte og utvikle kraftproduksjonen i Norge. Det handler om alt fra operativ markedskompetanse, teknologiutvikling og nye ideer. Det er derfor veldig klokt å holde selskapet samlet, både av hensyn til muskelkraft ute og av forvaltningen av arvesølvet hjemme.

Dersom hovedmotivet for salget til Høyre er å redusere risiko, så er det smartere å ha samarbeidspartner knyttet til hvert enkelt prosjekt. Det gjør Statkraft i dag, så det er ikke nødvendig å selge statens eierandeler av den grunn. Men motivet er kanskje mest ideologisk?