Appell holdt foran Stortinget onsdag 21. desember i protest mot høyesterettsdommen i Holship-saken.

Fagforeningskamerater,

I Stortingsdebatten om EØS-avtalen 16. oktober 1992 før avtalen ble vedtatt stilte flere representanter fra Senterpartiet og SV en rekke kritiske spørsmål om virkningen av avtalen på ulike samfunnsområder. De fikk følgende svar fra saksordfører for EØS-saken, Gunnar Skaug:

«Gang på gang er det krevd avklaring og svar på problemstillinger de to partiene selv har konstruert. Gang på gang har de fått svar, krystallklare svar. Og da spør jeg: Hvor mange ganger må vi forklare disse to partiene at EØS ikke truer norske distrikter? Hvor mange ganger må vi forklare at EØS ikke er til hinder for å stille strenge krav til helse, miljø og sikkerhet? Hvor mange ganger må vi forklare at EØS ikke er en trussel mot norsk råderett over naturressursene, eller at demokrati og folkestyre rett og slett ikke er truet?»

På arbeidslivsområdet slo Stortingsproposisjon nr 100, altså EØS–proporsjonen, fast følgende:

«I EØS vil et firma som utfører tjenester i et annet land, ha anledning til å bringe med seg egne arbeidstakere. Betydningen av dette begrenses imidlertid av at alle EØS-land kan gjøre sin lovgivning om arbeidsvilkår og avtaler om lønns- og arbeidsforhold gjeldende for all form for lønnet arbeid i sitt land, uavhengig av arbeidstakerens nasjonalitet».

Dette er noen smakebiter av det grunnlaget Stortinget fatte sitt vedtak om tilslutning til EØS avtalen på. I dag veit vi bedre. Mye bedre.

Regjeringens egen Europautredning fra 2012 slår da også fast at EØS-avtalen er blitt mye mer omfattende og griper inn en langt flere samfunnsområder enn det som lå til grunn ved vedtakelsen.

Dommen i Høyesterett i Holship-saken er det siste i en rekke eksempel på at EU-retten trumfer norske lover og regler, og ILO konvensjoner for den saks skyld.

Foran LO-kongressen i 2013 ble parolen «Arbeidslivet ut av EØS» reist, mye med utgangspunkt i Fagforbundets forslag til kongressen.
Daværende statsminister Jens Stoltenberg gjorde et forsøk på å avvise det i et intervju i VG fredag 2. november 2012. Der tok han et knallhardt oppgjør med de som vil ha arbeidslivet ut av EØS. «Det går ikke», sa han.

Allikevel fatta LO kongressen i 2013 et enstemmig vedtak som vanskelig kan oppfattes som noe annet enn et krav om at arbeidslivet skal ut av EØS, eller som ordlyden sier «Norske tariffavtaler, arbeidslivslovgivning og ILO konvensjoner skal ha forrang foran EU regler. Og ikke nok med det, kongressen sa videre at en slik forrang må avklares mellom avtalens parter.

Nå har Høyesterett bidratt til å realitetsorientere oss. Det er en illusjon å tro at norske regler kan gis forrang foran EUs konkurranseregler. Det er en illusjon å tro at virkeligheten er slik kongressvedtaket uttrykker. Altså, skal det være en slik forrang må det endring til.

Europeisk arbeidsliv har gjennomgått en dramatisk endring over mange år. Stadig mer midlertidighet og innleie, stadig mer sosial dumping og lønnskonkurranse har skapt et arbeidsliv preget av utrygghet, lave lønninger og arbeidsløshet. Mye av denne utviklinger er villet. I EUs krisepakker til de ulke medlemslanda har kravet om mer fleksibelt arbeidsmarked vært sentralt. Svekka stillingsvern, mindre kollektive og sentrale avtaler, også videre.

Vi ser de samme tendensene i utviklingen i norsk arbeidsliv. Riktignok holder vi skansen bedre på mange områder, men utviklingen går i feil retning. Hvis vi fortsetter å være knyttet til den nyliberale utviklingen i EU må vi regne med å møte de samme konsekvensene av den som alle andre. Vil vi noe annet sted, må vi gå i en annen retning.

Vår jobb som fagbevegelse og som tillitsvalgte er å beskytte og å utvikle norsk arbeidsliv slik at det gir medlemmene våre trygghet og et godt liv. Avtaler og reguleringer som står i veien for dette målet må endres eller fjernes.

I dag gjelder det havnearbeiderne i Transport, i morra kan det gjelde oss alle. Kampen fortsetter!

Sjekkes mot framføring.