I dag har de fleste av oss en god jobb å gå til. Vi har relativt små lønnsforskjeller og arbeidsmiljøet er stort sett trygt. Norge har ett av verdens beste arbeidsliv.

I Europa og USA ser vi en annen utvikling. I løpet av de siste ti årene har det oppstått en ny gruppe arbeidere i Europa: Det er folk som er i arbeid, men som likevel er fattige. Ifølge Eurofound, EUs utredningsbyrå, gjelder dette én av ti arbeidstakere. Fenomenet er forlengs kjent fra USA, hvor denne gruppen arbeidsfolk er kjent som «working poor».

Dette er ikke små grupper i randsonen av arbeidsmarkedet: Det er vanlige folk, som for eksempel industriarbeidere, bygningsarbeidere, transportarbeidere, butikkansatte og andre i tjenestenæringene. De er ofte ansatt i midlertidige stillinger, i lavere stillingsbrøker og i korte engasjementer. De har heller ikke sterke fagforeninger i ryggen og et system for lønnsdannelse som sikrer dem en rettferdig del av overskuddet.

Norge er ikke skjermet fra denne utviklingen. Også her hjemme ser vi at flere blir fattige, forskjellene øker og at lønnsutviklingen til de med minst har nærmest stått stille. Dette er en urovekkende utvikling, som også burde bekymre statsminister Erna Solberg.

Et godt lovverk og sterke, likeverdige parter i arbeidslivet har vært helt avgjørende for det vi har i dag. Norges arbeidsmiljølov ble til i 1977 etter at titusenvis av tillitsvalgte og fagforeningsfolk deltok i debatten om utformingen. Loven betyr mye for arbeidshverdagen vår. Den gir ansatte trygghet, innflytelse og medbestemmelsesrett, og den bidrar til at helse, miljø og sikkerhet får stor oppmerksomhet.

I Norge er det mange som er med i en fagforening. Det er den beste måten å motarbeide lave lønninger og et utrygt arbeidsmarked. Et forskningsprosjekt fra Institutt for samfunnsforskninger viser at lønningene på en arbeidsplass kan øke med 14-15 prosent dersom halvparten av de ansatte er organiserte. Jo flere som er organisert, jo større er effekten.

Verving er jobb nummer én for fagbevegelsen. I tillegg til dette trengs en politikk som slutter opp om det arbeidet vi gjør. Organisasjonsgraden er lavest blant dem med svak tilknytning til arbeidslivet. Sånn sett er regjeringens svekkelse av retten til fast jobb et dårlig bidrag til å bevare et godt organisert arbeidsliv, og indirekte støtter denne politikken opp om fagforeningsknusing. Det samme gjelder reduksjonen av fagforeningsfradraget. Det er i beste fall naivt å tro at vi kan svekke fagforeningene og samtidig beholde godene de har kjempet fram.

Som samfunn er vi tjent med at arbeidstakerne er med i en fagforening. Det forebygger konflikter, er bra for produktiviteten og utviklingen av bedriftene. Ikke minst er det med på å gi alle ei lønn å leve av.

Vi trenger sterke fagforeninger for å beholde det trygge og gode arbeidslivet, og Norge trenger en politikk som legger til rette for et organisert arbeidsliv. Dette må dagens regjering ta innover seg.

Innlegget har stått på trykk i Dagsavisen Fremtiden.