Denne uka har jeg deltatt på FNs klimaforhandlinger i Paris. Et megastort arrangement der nærmere 40.000 mennesker har  vært innom.

Spørsmålet som behandles er enda større. Her forhandles det om en avtale som skal få verdens utslipp ned på et nivå som hindrer temperaturøkning på mer enn mellom 1,5 og 2 grader.

I motsetning til tidligere forhandlinger bygger disse nå på at landene sjøl melder inn sine mål for utslippsreduksjoner. Avtalen skal etablere et rammeverk som sikrer at disse reduksjonene gjjenomføres og et system som finansierer de nødvendige tiltakene i de fattigste landa.

190 land har meldt inn mål for egne utslippsreduksjoner.  Gjennomføres alle de innmeldte reduksjonene vil allikevel temperaturen stige med minst 2,7 grader. En slik økning vil sette flere øystater under vann og gjøre millioner av mennesker til klimaflyktninger. Det gjør sterkt inntrykk å møte mennesker fra land som faktisk står i fare for å se hjemlandet forsvinne.

Alvoret i klimatrussel blir svært tydelig og behovet for handling og tiltak er svært åpenbare.

Gjenspeiler så forhandlingene og de utkastene som hittil er presentert dette alvoret?

Når dette skrives ( om morgenen fredag 11. 12)er det ikke lett å gi et entydig svar på et slikt spørsmål, det er nok litt både og. Forhandlingene fortsetter og et endelig avtaleutkast er varslet lørdag.

For fagbevegelsen er det viktig å være med i disse rundene. Det er først og fremst den internasjonale fagbevegelsen som er opptatt av og kjemper for rettferdige omstillinger, det som omtales som «just transsission.»

Kort fortalt handler det om at det i de nødvendige omstillingene må legges vekt på jobbskaping og arbeidstakerrettigheter. Fagbevegelsen kan aldri stille seg bak omstillinger som skaper massearbeidsløshet. Fossile jobber som fases ut  må erstattes av ny, bærekraftige arbeidsplasser.

Dette er ingen selvfølge. I den pågående forhandlingsrunden har dette spørsmålet vært sentralt. Skal disse hensynene være en del av avtaleteksten, i den mindre forpliktende innledende teksten eller skal det ikke være med i det heletatt. 

Internasjonal fagbevegelse er sterkt tilstede i Paris og jobber hardt med å sikre en sterkest mulig forankring av disse prinsippene. Arbeidet koordineres av ITUC som er » verdens LO». 

Om mindre enn et døgn legges det endelige avtaleutkastet fram. Da vil vi se om avtalen bringer  verden nærmere en løsning på vår tids største utfordring.

Slik det nå ser ut vil nok avtalen være et skritt i riktig retning, men langt fra så ambisiøs som det verden trenger.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedin