Kraften kommer folket til gode

Norge har blitt et rikt land fordi vi har utnyttet naturressursene på en god måte. Vi har brukt ressursene til å skape arbeidsplasser og lønnsomhet i hele verdikjeden, fra produksjon og distribusjon av kraft til kraftkrevende industri.

Folket nyter godt av våre kraftressurser, også når vi er inne i en pristopp for strømmen.

Strømprisen er en dårlig målestokk for den samfunnsmessige gevinsten av kraftressursene. Det er sikkert fristende å benytte ressursene til å gi folket tilnærmet gratis strøm, men det vil være en kjempetabbe. Kall det gjerne å gå i ressursfella. La oss ta oljepolitikken som et eksempel: For mange land i sør framstår Norges oljepolitikk som et sjeldent eksempel på at det går an å kombinere utvinning av store naturressurser, samtidig som det fremmer arbeid og velferd for landets befolkning. Norge skiller seg definitivt fra andre oljeproduserende land som har subsidierte bensin til sin egen befolkning. Det norske avgiftsnivået har til og med ført til at bensinprisene ligger over våre naboland, selv om de fleste av dem knapt har oljeproduksjon. Likevel så er det ingen som i fullt alvor hevder at samfunnet ikke nyter godt av våre oljeressurser.

Energiselskapene i Norge er i all hovedsak offentlig eid. Vi har 225 produksjonsselskaper, og 90 prosent av produksjonskapasiteten er eid av staten, fylker eller kommuner. Det er over 120 selskaper som driver nettvirksomhet, og der er det offentlige eierskapet enda sterkere. Bransjen skaper arbeid til over 26 000 personer og bidrar med milliarder i offentlige inntekter. I perioden 2005-2015 utgjorde statens skatteinntekter fra selskapene nær 90 milliarder. I samme periode ble det fordelt utbytter på om lag 115 milliarder kroner fra kraftselskapene. Det aller meste av utbyttene går til offentlige eiere i kommune, fylkeskommune og stat. I tillegg mottar kommuner og stat inntekter fra konsesjonskraft, konsesjonsavgifter og eiendomsskatt.

Den største trusselen er de partiene som ønsker å privatisere de kommunale- og fylkeskommunale kraftselskapene. Det er de samme som tidligere har foreslått å privatisere Statkraft, og det er de samme som har prioritert skattelette til dem med mest fra før. Det er viktig at utbyttene og skatteinntektene brukes til folkets beste. De må brukes til offentlig helse- og omsorg, skole og økonomisk utjevning – og gjerne til å hjelpe dem som sliter med strømregningen slik SV og Rødt har tatt til orde for.

Dessuten så har vi et «industrikraftregime». Det gjør at kraftkrevende industri nyter særlig godt av våre kraftressurser. De har langsiktige kraftkontrakter og merker ikke svingningene i strømprisen på samme måte som vanlige forbrukere. I tillegg får industrien særordninger for nettkostnader, redusert el-avgift og CO2kompensasjon. Statkraft, som er vår største kraftprodusent, leverer nesten halvparten av kraften selskapet produserer i Norge til kraftintensiv industri i Norge. Bare i fjor inngikk selskapet fem langsiktige kraftkontrakter. Den ene, som er med Hydro Energi, gjelder for eksempel fram til 2038. Det står heller ikke en rekke industriprosjekter på vent i Norge som ikke får kraft. Det er ingen motsetning mellom kraftutveksling og industri.

Statnett bygger nå to nye strømkabler til utlandet. Den ene til Tyskland, den andre til England. Kablene er en viktig del av neste generasjon energisystem, hvor andelen fornybar energi øker og bruken av fossil energi reduseres kraftig. Kraftutveksling gjør at de ulike fornybare energikildene kan utfylle hverandre, er god klimapolitikk og vil på sikt gi mer stabile priser. Det kan også gi billigere strøm etterhvert som fossil energi er faset ut.

I den offentlige debatten kan man få inntrykk av at kraftutveksling er roten til alt vondt. NVE har gjort analyser som viser at strømprisen blir høyere uten kraftutveksling. En del av forklaringen er blant annet at alternativet er en langt mer kostbar reservekapasitet for å sikre den norske kraftforsyningen i perioder med mindre nedbør enn normalt.

Realiteten er at det er brei enighet om at kraftutveksling er nødvendig. I «Felles plattform for økt verdiskaping» er Norsk Industri, Energi Norge og LO enig om blant annet: «Norsk vannkraft er fleksibel og fornybar, og en balansert kraftutveksling med utlandet gir økt verdiskaping og klimagevinst – i tillegg til forbedret forsyningssikkerhet. Vi må legge til rette for økt verdiskaping i energisektoren, samtidig som industriens behov for stabile og konkurransedyktige rammebetingelser ivaretas.». Hensikten med kravene er å sikre en offensiv politikk for verdiskaping, både i kraftbransjen og industrien. En politikk som struper kraftbransjen er ikke en god industripolitikk, og det tjener heller ikke samfunnet.

Kronikken har stått på trykk i Dagbladet.

Facebooktwitterlinkedin