Visnes kobberverk var i sin tid det største og mest moderne i Nord-Europa. Gruven var i drift i to perioder mellom 1865–1972 og på det mest jobber det 1000 personer i gruven. Kopperet fra Visnes-gruvene er brukt på Frihetsstatuen i USA.

Kamerater og godtfolk,

Det er en stor glede å være på dette flotte stedet på 1. mai. Jeg har vært her en gang før på omvising, og jeg er mektig imponert over det arbeidet som er lagt ned for å ta vare på dette spesielle stedet.

Og hvor er det vel mer naturlig å minna om denne dagen sitt internasjonale opphav, enn her i et historisk, internasjonalt forankret arbeidermiljø.

Da den internasjonale arbeiderkongressen møttes i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale ble det etter forslag fra de fagorganiserte i USA vedtatt at 1 mai skulle være en internasjonal demonstrasjonsdag. Dette hang sammen med at politiet 3. mai 1886 skjøt og drepte fire demonstranter under en generalstreik i Chicago, der kravet var innføring av åtte timers arbeidsdag. Streiken hadde begynt 1. mai.

1. mai har alltid vært og skal fortsatt være en internasjonal dag, slik også arbeiderbevegelsen er en internasjonal bevegelse.

Folk på disse traktene har alltid stått med ansiktet mot verden og ryggen mot fjellene. Utfartstrang og samkvem med andre har alltid kjennetegnet folket langs kysten. Helt fra de frøst dro til sjøs eller sendte kobber og etter hvert olje og gass til andre deler av verden har dette samkvemet vært en del av eksistensgrunnlaget.

Også de ideene vi bygger vår bevegelse på har komme utenfra, gjennom samkvem med andre folk. Ideen om sosialisme, ideen om fagforeninger og parolen om frihet, likhet og brorskap om vandrende med arbeidere fra Europa.

Også i dag opplever vi mange på vandring i Europa. Folk på vandring etter arbeid, såkalte arbeidsinnvandrere eller folk på vandring vekk fra krig og nød.

Dette er utfordrende for oss. Arbeidsvandrere brukes til å presse etablerte nivå på lønns og arbeidsvilkår gjennom å arbeide på til dels slaveliknende vilkår.

Flyktninger på vei gjennom Europa blir møtt av piggtråd og glefsende bikkjer, i tillegg til en etter hvert ufyselig tone i den offentlige debatt.

Men vi løser ikke problemene med sosial dumping og grov utnytting av utenlandske arbeidere med å stenge grensene.

Vi trenger kraftfulle tiltak som gir fagbevegelsen og Arbeidstilsynet de nødvendige verktøyene for å sikre at arbeid i Norge blir utført under norske lønns- og arbeidsvilkår.

Regjeringen fikk i oppdrag av stortinget å levere slike tiltak, men det den kom med for to uker siden fikk arbeidsgiverne til å juble – og tillitsvalgte til å rive seg i håret.

Utenlandske arbeidere er våre arbeidskamerater og skal behandles som det. De står sammen med oss i kampen mot utnytting, for verdige arbeidsforhold. Skal vi vinne kampen mot sosial dumping må vi evne å være fagforeninger også for arbeidsinnvandrerne. Bare slik kan vi vinne. Og det er mye som står på spill.

Taper vi kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet har vi ikke lengre et seriøst, velorganisert og godt arbeidsliv. Da er det den norske modellen som faller. Det organiserte arbeidslivet er en av hjørnestolpene i denne modellen. Tar en vekk hjørnestolpen, faller byggverket sammen.

Flyktningeproblemet blir ikke borte om vi stenger våre grenser.

Flyktningeproblemet blir ikke borte før vi utrydder sult og nød, før vi evner å skape en fredelig verden og før vi evner å få klimaendringene under kontroll.

Også det er mål som arbeiderbevegelsen har satt seg opp gjennom historien. I mellomtiden må vi behandle folk med respekt og ønske så mange vi kan velkommen.

Det er ikke de som banker på døren som er det største problemet, det er heller de som ikke vil åpne.

I land etter land ser vi ytterliggående, fremmedfientlige krefter seile i medvind. Partier og bevegelser vinner oppslutning med et budskap og en retorikk som minner farlig om tidligere tider i Europa. Tider vi trodde vi var ferdig med.

Det er grunn til å rope varsku: Demokratiet slik vi kjenner det er igjen selvfølge, er ikke hogd i stein. Det trengs at vi slår ring om demokrati og grunnleggende demokratiske rettigheter. Vi kjenner alternativene.

Arbeiderbevegelsen skal og må være en spydspiss i kampen mot rasisme og fremmedfrykt, i kampen for forsvar av demokrati, menneskerettigheter og solidaritet, i kampen mot fascisme og nazisme.

Men å være internasjonalist er ikke det samme som å omfavne alt som fins av internasjonale organ. En må faktisk ta stilling til formålet, ta stilling til i hvilken utvikling det bidrar til.

Er en spesielt opptatt av å dyrke roser, melder en seg ikke inn i en bokseklubb.

Derfor er det for meg ingen motsetning mellom et sterkt internasjonalt engasjement på den ene siden. Og på den andre siden å si nei til norsk medlemskap i EU, si klart og tydelig fra om at vi trenger en handelsavtale mer enn vi trenger EØS-avtalen og at vi på ingen måte vil være med på frihandelsavtaler som TISA på den andre.

Fordi dette er avtaler og innretninger som endrer maktforholdene i feil retning, som bygger på en tanke om at en uhemma marknadsliberalisme er det eneste saliggjørende. Det er denne politikken som har ført verdsøkonomien inn i dype kriser, det er denne politikken som har rasert det som var av velferdsordninger i flere europeiske land og som har økt ulikheten dramatisk.

Stater skal være svake, internasjonale selskap skal være sterke. Fagbevegelsen er et hinder for et fritt marked, arbeidstakerrettigheter er et fremmedord i forhandlinger om nye handelsavtaler.

Det er ikke en slik internasjonalisme arbeiderbevegelsen har kjempet for og skal fortsette å kjempe for.

Vi trenger en internasjonalisme som strekker seg etter rettferdighet, som bidrar til utvikling i fattige land, som fremmer fredelig sameksistens framfor krig og rivalisering og som bygger på solidaritet mellom folk og land.

For meg er dette en viktig del av den drømmen vi holder fast ved når vi feirer denne internasjonale demonstrasjonsdagen, en viktig del av den kampen vi kjemper og feirer denne dagen.

Gratulerer med dagen og lykke til med feiringen!.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedin